Det siste flytet

En høstdag i fjellet:

Jeg følger øyestikkeren med øynene nedover den rolige strømmen. Den jeg la ut for ti sekunder siden. Nå har den kommet frem til akkurat det stedet jeg vet at det kan stå fin fisk - hvor jeg har tatt så mange før. Ved steinen - i kanalen. Flua ligger pent - flyter fritt. Som om den har kommet seg løs fra fortommen. Det er i nettopp dette øyeblikket det kan skje - at ørreten går opp og gaper over den. Lar seg lure - tror det er ekte det som kommer i mot den. Det er også i dette øyeblikket jeg er mest tilstede med mitt tunnelfokus, dypt konsentrert, klar for å gjøre et perfekt tilslag. De avgjørende sekundene. Sannhetens øyeblikk. For siste gang.

I dag renner nemlig elva igjennom et landskap som har kledd seg for høst. Denne elven som jeg kjenner så godt. Naturen bruker sin fargeskala fra brunt til signalrødt. Langs bredden har gresstråene begynt å gulne. Bjerka har kastet bladene. Luften er fin og skarp - det er stille på overflaten. Kan se noen bitte små døgnfluer, noen få etternølere, men de er ikke mange nok til å få ørretens oppmerksomhet. Det går mot slutten her i fjellet. Aktiviteten ebber ut. Jeg har gjort mitt aller siste kast, nå står jeg og følger med på mitt aller siste flyt.

Jeg skulle egentlig ha gitt meg for over en time siden, men har ikke klart å avslutte - selv om familien venter på hytta med middagen. Ikke fordi jeg ikke bryr meg om dem eller fordi jeg ikke liker lammeskank og Hermitage. Nei, fordi jeg vet at når jeg rigger ned stanga denne gangen, så er det definitivt slutt. Trist. Så jeg har utsatt det i det lengste - som den berømte dørstokkmila. Får meg ikke til å gå. For det er ikke bare en sommer som da er over, men også alle de fine naturopplevelsene i møtet med elva. Jeg føler på det - på melankolien. Nå blir det er ikke flere flyt - ikke flere av disse intense og spennende øyeblikkene. 

Men jeg må gi meg. Øyenstikkeren min flyter sakte over stedet - ved steinen - for en absolutt siste gang. Det trigger ingen fisk. Flua fortsetter derfor et par meter til før snøret tar tak og drar den under. Jeg sveiver inn, pakker sammen og går til bilen - uten å se meg tilbake. Det er ikke mer å gjøre. Det er ikke mer å tenke på. Jeg kjenner den lille klumpen i brystet - på tomheten - når jeg nå må forlate elva for siste gang i år. Adjø. Det blir et savn. Det vet jeg så inderlig godt.