Du får ta den du, Lindblad
Vi har for lengst lagt merke til den. Vi - en gråned guttegjeng. Fem fluefiskere som er på en lenge planlagt sesongpremiere. Denne dagen er vi guidet av Tor Grøthe - Hemsilas høye beskytter og meritert deltaker på landslaget i fluefiske. Nå står vi og diskuterer muligheten for å komme på kastehold - på premiefisken på den andre siden. Vannstanden, strømforholdet og avstanden gjør det ikke spesielt enkelt - vårflommen har enda ikke helt sluppet taket. Et par av gutta har allerede forsøkt; vadet, gjort noen for korte kast og gitt opp. Andre i gjengen er skeptisk til å prøve. Den står vanskelig til i skyggen av trærne - langt unna. De har satt seg ned med kaffen.
Så faller ordene fra Tor - "du får ta den du, Lindblad". Underforstått; nå får du vise at du har det i deg, du som har holdt på i 40 år. Jeg er utfordret av sjefen selv. Ai, ai, ai. Denne slipper jeg ikke unna. Nå ser alle bort på meg; "ja, ta den du". Prestasjonsangsten kommer snikende. Bommer jeg blir jeg definitivt revet ned fra pidestalen og kvalifiserer til oppvasken som står i stabler på hytta - urørt fra i går.
Så... med stor fallhøyde i tankene vader jeg utover. Jeg må godt over midten av elven for å komme i posisjon. Skulle gjerne hatt fem meter til, men det er for sterk strøm. Så jeg blir stående omtrent vinkelrett på fisken, 20 meter fra den. Kjenner det kalde vannet presse tungt mot beina. Nå stopper det også en bil ved riksveien, og to fiskere kommer ut for å se hva som skjer. Med publikum på begge sider, vann til livet, et langt kast, en atten fot fortom som skal strekkes og en flue som skal flyte fritt, er oddsen i mot meg. Det vet jeg så inderlig godt. Jeg føler på en selvtillit som falmer som VG i sommersola.
Og det går som det selvfølgelig må gå. Rett i do. Første kastet blir mye kraft og lite teknikk. Baklina slår nedi. Jeg prøver å korrigere, blir stressa og misslykkes. Snøret lander i en haug foran meg. Fersking. Pengene tilbake. Det lurer skadefro og oppvask. Men hell i uhell - "kastet" blir kort. Jeg er ikke i nærheten av å skremme min vakende kamerat på den andre siden. Så jeg trekker inn snøret. Forsøker på nytt. Det går bedre, men mangler noen meter. Flua striper på utsiden og forbi.
En tredje gang. For ære og repekt. Nå sitter teknikken. Snøret skyter fart i dobbelttrekket og ruller fint. Bråstopper så fortommen slå over. Flua lander fem - seks meter oppstrøms for fisken. Jeg mender som en gal og får et perfekt flyt i mot den. Nå står tiden stille. Helt stille. Og så...., så kommer den opp. Med et rolig rullevak super den i seg flua. Min flue. Jeg venter et øyeblikk. Løfter stangtoppen forsiktig - og kroker den. En eksplosjon av kraft i den andre enden. Raser ut mot backingen så snella hviner av fryd. Denne må kjøres forsiktig. Denne skal jeg bare ha. Jeg vader meg baklengst tilbake til bredden med stanga i dyp bue og en fisk som gir alt. Redd for å falle, mest redd for å miste fisken. Men den sitter og blir til slutt klar for håven - en vakker Hemsilaørret på kiloen. Yesssss - oppvasken får noen andre ta!
Og hvilken følelse det var å vinne akkurat denne. Barnslig stolt. Innrømmer det. Ikke den største men den viktigste - etter å ha blitt direkte utfordret som fluefisker - av en Mester; "Du får ta den du, Lindblad". Det gjorde jeg!