En mester - for sin tid

25.02.2023
Mesteren på besøk i Måråa, Breheimen i Sjåk, 1970 tallet
Mesteren på besøk i Måråa, Breheimen i Sjåk, 1970 tallet

Knut var en mester. På flere områder. Ett av de var fluefiske - etter ørret.

Han var kjent for å kaste litt lenger, litt mer presist, og lese elva litt nøyere - og få tilslagene til å sitte litt oftere. Det var aldri tilfeldig hvilken flue han brukte. Den riktige. Derfor fikk han litt flere og litt større ørret enn fiskekameratene sine.

Det var riktignok et unntak. Legenden Aalerud. Butikksjefen på Anton Sport - i svingen på øvre Stabekk. Han som hele bygda kjente, og ville ha hjelp av når det skulle kjøpes ski, sykkel eller fiskeutstyr. Vår lokale fagmann. Ingen var bedre med fluestang enn Aalerud. Det visste Knut, som fisket med han et par ganger.

Men ser vi bort i fra sjefen på Anton, så var Knut litt bedre enn de andre. Han hadde gått i lære hos Hardy, og en gammel onkel fra byen - "The British Way".

Kanskje var det først og fremst fordi han var en perfeksjonist, at han ble så god. Opptatt av de små detaljene. For det må man vel være hvis man skal bli en tannlege til å stole på, som Knut. Eller kanskje det var fordi han satte så skyhøye forventninger til seg selv, at han var litt bedre. Sansynligvis begge deler.

Kunnskap er en dyd, sa Knut alltid. Man skal vite, ikke tro. Når man ikke er i kirken. 

Hvis det var innsikt han manglet, skaffet han seg den. Og opplyste omgivelsene - når omgivelsene selv ikke visste. For han var i tillegg til å være en god fluefisker, også en skarp formidler. Av det han mente var riktig. Direkte og tydelig. Om nødvendig så det svei - så du ikke skulle glemme - hva som var riktig. Han var en ordførende mester i mangt og mye. 

Det han fortok seg var gjennomtenk. Forberedt. Kvalitet var en selvfølge. Det høyeste nivået var det eneste rette. Uangripelig. En måte å ha kontroll på. Ingen ting fremstod som halvgodt og middelmådig. Kvalitet og kontroll var to verdier han hogget i stein - grunnsteinen i oss. 

Han lot seg derfor heller ikke rive med. Opplevelsene og fangstene langs elva ble konstatert med fakta og kilo. Aldri underminert med entusiasme og følelser. Til det var fluefiske for viktig. Det skulle appellere til intellektet. Slik alt annet han arbeidet med. Verdig og profesjonelt - med avstand til det personlige.

Knut var en mester - for sin tid. Hadde sine urokkelige prinsipper. Røykte sigar når han satt på bredden og knyttet March Brown på fortommen. Han var av den gamle skolen - en klassiker. En av de siste i sitt slag. Absolutt markant. Som preget oss alle. Det var ikke til å unngå, og kunne til tider være tøft. Vi er likevel takknemlig for alt mesteren lærte oss - også om fluefiske. 

Nå er det over 30 år siden han gjorde sitt siste kast. Arven etter Knut har vi båret med oss videre.

Men heldigvis var han ikke bare en mester. Han var også en bunn solid og trofast familiefar - vår far. Den delen av arven er så endelig mye større enn arven av autoritet - og blir ikke glemt.

Jeg skulle ønske vi hadde fått mer tid sammen - ved elven som strømmet gjennom oss begge. Det ville ha gitt meg mer trygghet, for hvor jeg selv burde legge ut snøret. Jeg skulle ønske jeg kunne ha møtt han igjen.