En sesong uten fluer

Denne sesongen går for meg over i historien som sommeren uten insekter. Bemerkelsesverdig lite insekter. Få døgnfluer, få vårfluer og lite mygg - på de plassene jeg har reist. Det har vært lite klekkinger å se og lite vak å fiske på. Ikke spesielt bra for en som er glad i tørrfluefiske, og som synes at det er nettopp vaket som er det magiske. Med andre ord en sesongen preget av vesentlige mangler og for mange nymfer - har til og med fisket med oter og garn. Da er det ille lite fluer. Har ikke opplevd maken.

Hvorfor det har vært lite insekter, er vanskelig å si. Det kan være temperaturen eller at det skyldes tørke i klekkeperiodene - og er spesielt for i år. Det er også nærliggende å tenke seg at klima- og naturkrisen kan ha noe med saken å gjøre, men erfaringsgrunnlaget er nok litt for begrenset til å bygge en så stor bekymring på. La oss heller krysser fingrene for at det kun er et forbigående fenomen, og at vi igjen skal få høre flua surre og kjenne myggen stikke allerede neste år. Sikre kilder sier at det i England har vært en meget god Danica sesong. Ingen problemer der. Det er et godt tegn, og gir rom for optimisme om at fenomenet på Østlandet denne sommeren kun har vært en lokal- og naturlig variasjon.

Men lite insekter kombinert med til tider lav vannstand, varmeperiode og ditto høye vanntemperaturer, gjorde i vert fall at det ikke ble mange fisk på meg denne sesongen. Likevel har det selvfølgelig vært fine opplevelser med fine folk. Som det heldigvis alltid er, og er en av grunnene for at jeg driver med dette fluefisket.

Sesongen startet i tradisjon tro i påsken, ørret på tørt, sammen med Kristian. Deretter ble det Pinsetur til Sel for Eyvind og meg. En typisk «fint å komme i gang tur», med kaldt vær, tre grader i vannet og begrenset med overflateliv. Vi måtte fiske langt under vann for å kjenne noe i det hele tatt. Slutten av mai var selvfølgelig fremdeles tidlig på sesongen.

Fjorten dager senere fulgte Team Asker opp med åpningshelg i Borgund. Vår første fisketur dit noen gang. Vi hadde lest og hørt mye om Borgundelva. Hørt at den var vrien, men at den til gjengjeld var en lekker ørretelv i vakker vestlandsnatur. Alt stemte. Det er klart at det går virkelig grom fisk der. Det kunne vi se. Men også her måtte vi ty til nymfer for å få fisk i håven, så tidlig på våren. Jeg var der i tillegg en dag alene på tampen av sesongen, med svært lite vann og fiskelykke - men høy grad av trivsel. Det er virkelig en fin elv.

Sommerens «chilleste» fjellopplevelse var dagene som fjellboms med Tollef og Eyvind, langt inne på Hardangervidda i juli. I en enkel fiskebu - i soloppgang og solnedgang. Der inne fikk jeg en vakker kilofisk, i en perfekt kulp, med en druknet tørrflue. Et absolutt minnerikt øyeblikk.

Seniorturen med Jan og Eldar til Lågen i august var også av den svært hyggelige sorten. Og minnet oss igjen på at det er så mye mer ved fluefiske enn å få fisk. For fisk fikk vi ikke og fint hadde vi det.

Til slutt må jeg selvfølgelig trekke frem Hemsila - som fikk sine 4-5 besøk i år også. Kan ikke være foruten den elva. Men det var like dårlig med insekter på overflaten der som alle andre steder. Det var få og små klekkinger. Elva ble i tillegg stengt ned i slutten av august på grunn av lite vann. Men jeg opplevde også det stikk motsatte i juli; styrtregn med flomstor og sjokoladebrun elv. For mitt vedkommende ble det sånn sett litt ujevne forhold der oppe. Regnskapet viste da også bare en ørret i Hemsila i år - men til gjengjeld var det på tørt. Yess! I tillegg traff jeg som vanlig interessante og hyggelige mennesker på Jugebenken. Hemsila i mitt hjerte - alltid.

Nå er det heldigvis ikke slik at det bare er ulemper med en sesong uten fluer. Ikke så galt at det ikke er godt for noe. Familien forøvrig trives nemlig best uten fluer (gjelder ikke fluefiskeren Kristian).
Pent, varmt vær og lite insekter gjorde at vi kunne sitte ute å spise både morgen og kveld. Ungdommen badet og mor solte seg. Vi gikk tørre og fine fjellturer. Cowboystrekk i lyngen. Ikke noe mas om mygg og knott. De synes livet var godt på fjellet uten fluer, og ble et par dager ekstra. Vi fikk faktisk også såpass med matfisk at vi kunne unne oss en fiskemiddag med Rosè, og enda ligger det en middag og venter på oss i fryseren. Jeg vil si at det ble en «happy wife, happy life» sommer på fjellet i år. Det kommer det alltid noe godt ut av, og planlegger en tur til Flyfishers Club i november.

Nå er denne fiskesesongen uten fluer over - ferdig. Men det er ikke jeg. Jeg fortsetter videre i fluepuben. Der skal fluefiske-historien studeres til neste nivå, minnene bearbeides og drømmene få luft under vingene - i hele høst og i hele vinter. Arne Næsse skrev; Livskunst er å jobbe med de små ting på en stor måte. Jeg tenker: Fluefiske er en livskunst, bare du arbeider med det på en stort nok måte. Og det gjør jeg. Fluefiske er en kilde til inspirasjon og refleksjon som jeg kan kontinuerlig øse av - uavhengig av årstid. Jeg er heller ikke vanskelig å be, så jeg skal nok overleve mørketiden denne gangen også.

Jeg konstanterer at enda en sesong er slutt. I takknemmlighet. Tight Lines!