Flimmer og vårfluer
Vi vet det. Vi som fisker. Når vårflua vimser på overflaten, går storørreten opp. Tar insektet med full kraft - og høylytt drønn. Som en ladning dynamitt. Du kan høre det over hele vannet. Hjerte ditt hopper over et slag. Det føles som tre. Er du uheldig og har dårlig kardio, kan det slutte der.
Så jeg må være forsiktig med hva jeg ønsker meg. For tiden har jeg nedsatt hjertefunksjon. Konstant flimmer. Akkurat nå plager det meg. Enhver tur er et slit. I den minste motbakke må jeg stoppe, få igjen pusten, roe ned hjerteslagene, før jeg kan fortsette. Det går tregt fremover.
Forleden dag ville jeg derfor gjøre en test. Kunne jeg fremdeles klare å gå hele veien til favoritt plassen min - noen kilometer inne på Vidda. Et vann jeg alltid pleier å besøke i løpet av en sommer.
Usikker parkerte jeg bilen på Tuva. Der i fra ruslet jeg av gårde, i en fart som en gammel mann på vei til matbutikken. For ikke nok med at hjertet flagret, men det var i tillegg 25 grader, stekende sol og vindstille. Mygg og knott. Nok å ta hensyn til.
Jeg reiste heldigvis lett. Kun en liten sekk med det mest nødvendige. Flaskevann, myggolje, solkrem og fire brødskiver - med salami og ost. I tillegg hadde jeg puttet oppi min 7 delte Hardy Smugler Classic, en liten "klikk" snelle og en boks med noen tørrfluer. Nødutstyr. I tilfelle vak. Trua var riktignok beskjeden. VG hadde ikke skrevet om annet enn hetebølge og badeleker den siste uken. Ikke akkurat ørretføre.
Det viktigste var likevel at jeg bestod testen. Jeg kom meg inn. Uten store problemer. Bare veldig sent, og veldig svett. Brukte dobbel så lang tid som i fjor. Men glad jeg klarte. For stedet er en perle. Et lite tjern, man kan finner roen ved - helt for seg selv. Utenfor sti og tråkk. Fra bredden kan du se Hallingskarvet rage i nord, Hardangerjøkulen i vest. Ustetind med form som et kvinnebryst. Hvis du har litt fantasi. Du kan kjenne lukten av vier og lyng. Høre Fjellmyrløperens intense varsling, og humla surre. Med en bonus som ligger rett foran øynene dine. Vakende ørret i fra 0,3 til 1,8 kilo. For alt vi vet.
Så tilbake til disse vårfluene på overflaten. Eksplosjonene. Som kan være farlig for fluefiskere med dårlig kardio. Jeg hadde ikke før tatt av meg sekken, og satt meg ned ved vannet, før det smalt. Så jeg kjente det i brystet. Frem med nødutstyret. Ikke hjertestarteren, men Hardy Smugler og en vårflueimitasjon. Jeg kan si med en gang, det ble den varmeste dagen i fjellet til nå.
På tre timer hadde jeg landet seks feite fine prikkede ørret. Som hadde slått på vårflua så vannet sprutet. Moderat størrelse, men det er noe helt eget med fjellørreten. Imponerende kondisjon og ordentlige fightere, alle sammen. De oser av rå natur og overlevelsesinstinkt.
Men den virkelig «nær døden» opplevelsen kom rett før jeg skulle pakke sammen, og rusle tilbake til bilen. Med en fart som en gammel mann på vei til matbutikken. Et nytt smell. Solide ringer. Det slo meg umiddelbart at dette var en ordentlig grom fisk. I kasteavstand fra land. Jeg flyttet meg noen meter nærmere. La ut 25 meter snøre. Som er en respektabel lengde for en gammel bløt femmer stang. Men ingen ting skjedde. To kast til - nothing. Jeg bestemte meg til å skifte flue. Litt større, litt mørkere, men fremdeles en CDC vårflue. Grønn kropp, krok 12. Diger å se til.
La den pent ut. Stripet den 20 cm, lot den ligge, stripet den 20 cm til. Det er vanskelig å være helt mentalt forberedt på når og hva som kan komme til å skje. For når det skjer, skjer det raskt og voldsomt.
Mellom 1 1/2 og 2.0 kilo dynamitt eksploderte ved flua. Jeg kjente hjertet flimra og at tilslaget satt. Et kritisk øyeblikk for mann og fisk. Tung pust. Tungt drag. Bøy ned i korken. Snøret ut mot backingen. På en Hardy klassisk "klikk" snelle, uten brems, men med en ilter knurring. Stress var det også da jeg kom på at håv ikke var en del av nødutsyret. Hvordan skulle jeg lande denne voksne fisken - med 5x fortom?
Det gikk heldigvis bra. Etter en stund fikk jeg presset den forsiktig inn på en liten flat grusstrand. Tredve meter bortenfor der jeg hadde satt kroken. Holdt den nede. Løsnet flua, og satt den pent ut igjen. En gul, vakker og diger hunørret. Ett tusen to hundre meter over havet. Det gjør seg.
Heldigvis sluttet det ikke der. Jeg overlevde både fisken og turen tilbake til bilen. Jeg kommer til å ønske meg mer av dette. Skal selvfølgelig tilbake allerede neste år - til denne favoritt plassen på Hardangervidda. Oppdaget av border Eyvind for snart 40 år siden. Stedet slår det meste, på en dag som dette. Med Skarvet i bakgrunnen og vårfluer på vannet.
The Moment of Trout!