Frokosten på The Three Cups Inn (#5)

Jeg er glad i frokoststunden på disse turene våre. Den sosiale møteplassen før dagen begynner for alvor. Ingen ting er opplevd enda. Ingen vet hva som faktisk kan komme til å skje - eller ligge i håven. Tiden ved elva ligger der ubrukt fremfor oss. Kaffen er på sitt beste.

Som de andre dagene var team Norge også denne morgenen samlet klokken åtte til en felles «full english breakfast»; toast, egg, bacon, bønner, blodpudding (opsjon) og pølsebiter. Intet mindre. Vi satt og spiste i hotellets frokostrestaurant.

Samtalen var godt i gang. Den gode samtalen. Den om dagens planer, klekkinger, krokstørrelser, fortommer og risiko for nymfeskam - obs. Alle hadde vi noe viktig å fortelle. Noe å dele. Skuldrene var lave. Forventningene høye. Den beste opptakten til dagen som vi kunne få. Riktig nok lurte Kristian på hva som var galt med å spise en time senere - siden det var ferie. Men fikk vel ikke noe godt svar, og stilte solidarisk opp med seniorsjiktet klokken åtte - sharp.

Her på The Three Cups Inn serveres frokosten i en restaurant og en atmosfære preget av noen hundre års historie. Sjarmerende og hyggelig. Det er brunt, mørkt, en meter og syttito under taket - «mind your head». De var nok veldig lave før i tiden. Vi måtte bevege oss rundt med krum rygg og knekk i knærne for ikke å slå oss hodeløse. Det samme måtte betjeningen. I Norge hadde arbeidstilsynet sannsynligvis stengt ned stedet på timen - noe som hadde vært veldig synd.

På veggene henger det også utstoppet ørret, gamle håver og skjeve lampetter. På menyen er det bilder av døgnfluer. Det samme er det på møblene. Fluefiskets sjel og betydning har satt sine dype spor her - helt i fra 1400 tallet. Frokosten er den samme.

Så vi bodde absolutt på rett sted - og midt i sentrum av Stockbridge. Landsbyen de gamle pionerene oppsøkte for en pint, en overnatting og for å bunkre proviant til fiskesesongen. Hotellet vårt var i full drift da som nå. Det kunne vi godt merke. Som om disse gutta fra den gang satt der sammen med oss, på bordet ved siden av, og spiste sin Black Pudding de også. Et sterkt nærvær av opprinnelse og evighet. Mens de minnet oss på; «you can check out anytime you like, but you can never leave». Det er så mye mer ved fluefiske enn å få fisk.

Dermed slo klokka ni. Tid for å bryte opp. I dag skulle Kristian og jeg møte Roy til lunch, og fiske Abbotts Barton på ettermiddagen - «at teatime». De andre skulle på andre steder. Vi drakk opp den siste skvetten med kaffe og takket for maten. Frokoststund har gull i munn. Ute skinte sola. Det gjorde vi også - og tok på oss solbriller og sixpence. Nå gledet vi oss til Engelsk «teatime».

Neste kapittel: Historiske Bossington Mill (#6), lørdag 22. okt 2022