Gullskatten i enden av regnbuen

Vi har ett mål for øye, gull. Nå går vi langs bredden - stirrer mot overflaten. Ser etter en god fisk eller to, som vi kan kaste på. Som vi kan legge noen flyt over, og kanskje klare å lure. Nå har vi gått slik en stund og lett. Så langt har vi ikke lykkes. Insektene har uteblitt. Det samme har ørreten.

Det har riktig nok vært et par sporadiske småfisk å se, men det har også vært det eneste. Så usikkerheten og uroen har kommet snikende over oss, som skodda i fjellet - er vi på feil sted? Har vi rett og slett bommet på plasseringen. Kanskje burde vi vært lengre opp i elva i dag. Kanskje er det mye bedre der. For hva om gullskatten viser seg ved Saga, og vi kaster bort dyrebar fisketid her nede? Vi diskuterer frem og tilbake. Hva gjør vi?

Vi hiver oss i bilen og kjører oppover. Med nye forventninger. Ser for oss Saga med døgnfluer som klekker og fisk som vaker. Gromme fisk, gromme vak. Håpet er tent på nytt. Det er ved Saga det skal skje. Det er vi sikre på.

Helt til vi kommer frem. På Saga skjer det absolutt heller ingen ting. Det er like dødt som der vi kom fra. Vi setter oss ned - venter og venter. Men det er tilsynelatende fisketomt. I vert fall er det ingen gullskatt å finne. Så vi ser på hverandre - ser at usikkerheten er på vei tilbake - og et snev av desperasjon. Forstyrrede tanker. Hva om ettermiddagskjøret er på Krana, og vi sitter her oppe og blomstrer på Saga? Ai, ai, ai. Vi må aksjonere - vi må videre.

Ny biltur, nedover langs elva igjen. Ingen tid å miste. Nå har vi trua på Krana - at det er stedet å være i ettermiddag. Der må vi vel kunne oppleve noen fine ørreter. Men akk - vi gjør ikke det. Heller ikke på dette strekket er det noe liv. Bare en stille og uberørt overflate som sakte renner igjennom kulturlandskapet. Skuffende. Vi legger ikke en gang merke til hvor vakkert det er.

Så vi konkluderer; her i elva blir det ikke noe fisk å få. Vi må finne på noe annet. Hva om vi drar videre til Laga, en annen spennende elv vi kjenner godt, et par timer unna. Kanskje finner vi det vi leter etter der - får en fin kveld på brekket og en kilosfisk i håven.

Det høres forlokkende ut - en god plan - så fristende at vi gjør det. Vi setter oss i bilen og jager videre. Ni mil i klamme vadere for å få en siste sjanse før sola går ned.

Da vi nærmer oss begynner det å regne og værgudene maler med bred pensel en regnbue på himmelen, rett foran øynene våre. Sterk og tydelig. Den peker i retning av Laga - der det også ser ut som om den ender. Det gjør oss hellig overbevist om at vi skal finne gull til slutt. For i enden av den regnbuen har vi lest at skatten og lykken ligger.

Men vi fant aldri noen gullskatt denne dagen. Vi fant heller ikke enden av regnbuen. Derimot hadde vi brukt det meste av tiden og oppmerksomheten vår på å jage rundt etter den. 

Og før vi visste ordet av det var turen over, helt uten at vi hadde oppdaget den egentlige skatten som lå rett foran nesen på oss - selve dagen der ved elva. Gleden av å være ute i naturen. Spenningen med fluefiske. Ikke noe av dette hadde vært i våre tanker. Bare gullet. Og det fant vi ikke.

Jeg tenker at det er turen til elva som er belønningen, tilstedeværelsen er opplevelsen og fisken en bonus. I den rekkefølgen - som gjør at sjansen for å komme hjem med gullskatten er størst. Den du bevarer i minnet ditt for alltid. Som gir deg et snev av lykke.

Denne gangen hadde vi ikke med oss hjem noe annet enn en del tilbakelagte mil i en bil og en banan fra Kiwi. Gullskatten i enden av regnbuen var bare en illusjon - såpass burde vi ha visst.