Har jeg blitt bløt?

Før var det kraft og hurtighet som opptok meg. Fokus på å komme langt. Lengst. Holdt det gående, også når det blåste som verst. Midt i mot. Skjære igjennom. Fascinert av ny teknologi, og lente meg på det. Målene var store. Resultatene det viktigste. Den neste var alltid den beste. Sånn var det før.

Nå er det annerledes. Jeg har blitt opptatt av følelsen. Heller nærhet enn avstand. Tror mindre på kraft og fart. Mer på en oppmerksom og forsiktig tilnærming. Oppleve verdien av å vente tålmodig. På riktig tidspunkt. For å kunne justere. Være tilstede, fremfor å jage videre. Sånn er det nå.

En markant endring i løpet av et voksenliv.

Jeg snakker om kastestil og valg av fluestang. 

For meg er det helt slutt på å bruke stive og hurtige stenger. Såkalte kastekanoner. Lengdepushere. Dimensjonert for millimeterpresisjon på tretti meter - og oppover. Passer meg ikke lenger.

Nå er det dype rolige aksjoner som gjelder, der jeg er i kontakt med lina og tiden. Som bøyer seg ned i korken når jeg kaster, og legger flua silkemykt på vannet. Rett foran meg. Stenger jeg kjenner hver lille bevegelse i fisken jeg kroker. Selv når den er av moderat størrelse.

Ikke bare gjør disse stengene fiskeopplevelsen bedre, men er også snillere mot tynne lange fortommer. Ryker sjeldnere. Laget for å fiske visuelt med tørrflue og lette nymfer - små fluer på blanke overflater. Tett på. Akkurat som jeg vil ha det.

I dag eier jeg derfor stort sett dype stenger - i fra Scott, Thomas&Thomas og Hardy. To av Hardy stengene er til og med glassfiber. De er ordentlig bløte. Som konsonantene på sørlandet. Stenger jeg bare liker mer og mer. "Go to" for fiske i kalkelvene, men også for småelver her i Norge. Så ytterst be-hagelige. Så innmari langsomme. En glede å kaste med. En glede å kjøre fisk på.

Det er ingen tvil om at fluestengene jeg har valgt å bruke opp igjennom årene, har endret karakter. Før skulle de være kraftfulle. Nå liker jeg de bløte. Og undres. Hvorfor det?

Tight Lines!