Harrkjør i Målselv

Publisert første gang i 2013.

Målselv, juli 2010

"Hvis dere får tid må dere prøve Harrfiske i Målselva. Dere vil ikke angre" Oppfordringen kom fra min gode, nå avdøde, venn Per Tørmoen. En raus mann, forfatter, stor historieforteller og meget dyktig fluefisker. Vi satt ved kjøkkenbordet hans en kveld i mai 2010 - han merket av på kartet hvilke steder som var et absolutt "must" å fiske den uken vi hadde til rådighet i indre Troms - elvenes rike. Et område han hadde saumfart mange ganger.

Og VI, det var gutane Kristian (sønn), Eyvind (bror) og undertegnede. Tre musketeer som landet med Norwegian DY330 på Bardufoss den 10. juli kl 10.50. Leiebil på flyplassen. Sage, lavvo og Per's "skattekart" i sekken. Retning Dividalen med et sug av forventninger. Gutta var på tur - på jakt etter vakende ørret. Alt lå til rette.

Opp som tigere........ ned som skinnfeller. Det ble med suget. En uke med skuffende ørretfiske. Klekkingene hadde ikke kommet ordentlig i gang i nord denne våren. Nesten ingen vak å oppspore, og vi tok ikke en eneste ørret på tørt hele uken. Naturen kan være nådeløs. Vi reddet riktignok to ørretmiddager med sluk, men det var ikke derfor vi hadde reiste 164 mil. Sluk gjelder ikke. Det var rett og slett nødverge. Så mye for prinsippet "dry or die". 

Men i bakhodet lå oppfordringen til Per - "Prøv Harrfiske. Dere vil ikke angre". Jeg innrømmer at vi var skeptiske. Harr er for svensker. Harr er ikke ørret. Selv om de er i samme familie. Men alternativet var jo nå så fryktelig mye dårligere - null på tørt, to på sluk. Vi kunne like godt gape over denne kamelen også. Og gjorde det - med hud og hår. Det ble redningen. En stor opplevelse å ta med hjem.

Vi hadde fått angitt nøyaktig på kartet et strekke på 200 meter av Målselva oppe ved Øverbygd. Det er et lakseområde, og laksefiskere er som kjent ikke spesielt tolerante overfor andre fiskere. Så da vi spurte bonden pent om vi kunne få fiske ved elvestrekket hans etter Harr, var svaret kontant "NEI"! Ok, en ærlig sak. Men ærlighet behøver ikke å vare lengst. Selv om jeg har prøvd å lære mine barn at det gjør det. Vi parkerte bilen et stykke unna, bak noen tette busker. Krabbet så tilbake i lav høyde forbi gardstunet hans, langs et jorde, bortover en kjerrevei, ned til bredden, og kom oss i posisjon.

Det var full klaff. Per hadde ikke slurvet med angivelsen. Han visste hva han snakket om. The Lady of the River - Harren - var oppe og viste seg villig ute i strømmen. Og hvilke "Ladys" vi hadde med å gjøre. Små tørre døgnfluer på tynne fortommer, og "kjøret" var i gang. Forsiktig tilslag, kontant reaksjon og de gikk som torpedoer. Høy fart. Langt ut på backingen. Den ettermiddagen plukket vi 5-6 stykker hver. Den minste på 8 hekto, den største på 1.5 kg. De fleste i overkant av kiloen. Når slike matroner tar ute i strømmen, er det en kamp verdt å kjempe. Det finnes overhode ikke kjedelig. Da er det ok å være «svenske». Det er rett og slett moro.

Det ble to dager med Harrkjør i nord. Store Harr. Hver gang. Jeg endret syn på denne delen av ørretfamilien der oppe. En god nummer tre å jakte på med tørrflue (bak ørret og røye). Det er gode opplevelser å ta med seg. Ville ikke vært foruten. "Prøv Harr-fiske, dere vil ikke angre"! Vi angret ikke. Vi prøver nok igjen.