I en kalkelv

I en kalkelv ved Abbotts Barton står en ørret. Den beveger seg langs bunnen, spiser nymfer og kreps. En fluefisker sitter på knærne, gjemt bak noe gress, og iakttar det hele. Fluefiskeren, det er tilfeldigvis meg.

Kalkelvene er unike. Det finnes færre enn tre hundre av dem i hele verden. Tre fjerdedeler er i Sør England. Disse elvene kommer i fra underjordiske grunnvannsmagasiner som er bygget opp av porøs krittstein. Reservoarene renser og filtrerer regnvann over lang tid, før det pipler ut av bakken. Der samles de i elveløp, konstruert av mennesker gjennom mange hundre år. Kalken gjør vannet mineral-rikt og ph-nøytralt. Fordi det kommer dypt nede i fra jorda, i en jevn strøm, er temperaturen og mengden relativt konstant. Elvene er derfor ideelle habitater for insekter, planter, fisk og dyr. De flyter igjennom vakre grønne landskap. Er grunne, klare og frodige. Hvis du er forsiktig kan du stå på bredden og betrakte ørretlivet under vann. Som selvfølgelig gjør det veldig spennende for en fluefisker.

Kalkelvene er i dag berømte og ettertraktede. River Test er for fluefiskere det St. Andrews er for golfspillere. River Itchen, det Wimbeldon er for tennisspillere. Store tradisjonsrike scener alle sammen.

I forbindelse med at fluefiske fikk sin utbredelse i England, på midten av 1800 tallet, var disse elvene arnestedet for utviklingen. Der ble teknikker, utstyr og flueimitasjoner utforsket. Regler ble innført - for hvordan sporten skulle utøves. Tørrflue var hoveddisiplinen. Kastene skulle være oppstrøms, og fluene mest mulig lik de ekte. 

Det var spesielt en mann som gikk i bresjen for dette, og fikk med seg en hærskare av tilhengere verden over, Frederic Halford.

Han innførte begrepene ultrapurist og purist. En ultrapurist var en gentleman som kun fisket på vakende ørret. Med imitasjoner av det fisken spiste på overflaten. Ikke noe annet. Ventet på vak så lenge det var nødvendig. Gjerne hele dagen. En purist var også en tørrfluefisker, men tillot seg en gang i mellom å fiske direkte på fisk som ikke vakte. For å lokke den opp til overflaten.

Halford aksepterte purister, selv om han foretrakk ultrapuristene. Uansett mente han at «dry fly only» og "match the hatch", var det eneste rette i en kalkelv. Fordi det var effektivt, sportslig og etisk riktig. Å fiske under vann hørte fortiden til. 

Nå satt jeg altså på knærne ved en slik kalkelv, gjemt bak noe gress, og spottet en ørreten på omtrent en meters dyp. Tre meter i fra meg. Litt som å kikke inn i et akvarium. Grunt og klart. Jeg kunne se hvordan den oppførte seg. Snappet nymfer som dukket opp. En gang i mellom posisjonerte den seg også overfor et par mindre fisk. Jaget dem vekk, for å ha matplassen sin i fred. Et tydelig hierarki. Det var ikke en store fisk, men markant tilstede.

Så jeg startet å kaste. Lette, korte, kast. Med tørrflue. Selv om den ikke vakte. Er innprentet med at i kalkelvene tenker man minimum som en purist. Fluevalget var en CDC Mayfly klekker, krok 14. På himmelen så jeg nemlig noen av disse rockestjernene danse.

Det var ikke noe enkelt sted å fiske. Rundt meg var det tett vegetasjon. Som også flere steder strakte seg over det smale elveløpet. Lett å hekte seg opp i alt mulig. Det gjaldt derfor å være presis og forsiktig. I det klare vannet er ørreten lettskremt. Piler unna så fort det blir noen unaturlige bevegelser eller skygger. Slik jeg liker det - teknisk vanskelig.

Men den virkelige utfordringen var å få den interessert. Jeg la ut flyt på flyt. Flua mi seilte pent over hodet på den. Prøvde ulike farger, størrelser og stadier. Ikke noe fristet - annet enn de ekte insektene som var under vann. Heldigvis lot den seg ikke skremme. Så jeg fortsatte å kaste, ørreten fortsatte med sitt. En gang steg den riktignok opp og inspiserte flua, men avviste den, og svømte rolig ned igjen. Det gjorde ikke pulsen min. Den fortsatte opp.

Slik holdt jeg på i minst en halvtime, før jeg ga opp i fortvilelse. Det var ikke min dag.

Så slo det meg. Jeg var tross alt på Abbotts Barton, River Itchen, hjemmebanen til en annen berømt pioner, G. E. M. Skues. Hva ville han ha gjort i denne situasjonen? Han som utviklet det aktive nymfe-fisket, nettopp her. I skarp opposisjon til Halford snevre tørrflue syn.

For Skues var det om å gjøre å forstå og tilpasse seg ørretens spisevaner. Så hvis fisken ikke tok insekter på overflaten, men under vann, ja da skiftet han taktikk. Serverte fisken en nymfe. Den riktige. nymfen. Fremdeles visuelt, oppstrøms og i fri flyt. For han var det ikke om å gjøre å fiske tørt, bare for å fiske tørt. Nitti prosent av føden fisken tar til seg, finner den under vann. Dette visste Skues, fordi han hadde studerte fiskens adferd over mange mange år, i de grunne og klare kalkelvene.

Nå bestemte jeg meg raskt. Heller tenke som Skues enn som Halford. Selv om noen måtte mene at det var kriminelt. Dermed bandt jeg på en liten gull, rød og sort nymfe. La den ut noen meter foran fisken. Nymfen hadde så vidt landet, med et plopp, da ørreten steg opp og kom den i møte. Jeg kunne se det hvite i munnen da den gapte over - før den slapp seg bakover og snudde hodet i min retning. Jeg behøvde ikke å gjøre annet enn å løftet stanga forsiktig, og tilslaget satt. Pang. På første kast. Ørreten virket først litt forvirret, deretter irritert, og dro så av gårde i den smale grunne elven. Det ble et spennende kjør en kort stund, før jeg landet den - en prikkete og vakker villørret på 4 hekto. Nydelig. Helt i Skues ånd, og i det som var hans bakgård for 100 år siden. En sterk følelse av å ta del i historien. Jeg er ytterst takknemlig som får slike muligheter.

Det skulle med andre ord ikke mer til enn et «mind shift», en liten taktikkendring, for å snu fortvilelse til jubel. Helt etter boka. Den Skues publiserte i 1910; Minor Tactics of the Chalck Stream. Beskrivelse av visuelt nymfefiske i kalkelvene - som et supplement til tørrflue

Det er langt i fra kjedelig å fiske med nymfe på fisk du kan observere. I tillegg kan det være mer krevende å se når den tar, sette riktig tilslag, enn det er på overflaten. Med andre ord er det en vel så stor utfordring. Noe jeg kan like.

Jeg tenker også at fluefiske handler om å knekke koden. Finne fisken, forstå hva den spiser, og servere en flue den vil ha. Mens du ser det hele skje. Uavhengig om det er på eller under vann.

For det å kun være purist av prinsipp, er en trang rolle. Trang som en skøytetrikot. Det er ikke sikkert at du bør gå med den i alle anledninger. Jeg svarer for meg selv.

Denne gangen valgte jeg å skifte påkledning underveis. Det viste seg å være smart. For det var det som skulle til for å lure ørreten ved Abbotts Barton. Den som stod på bunnen, og spiste nymfer og kreps - og bekreftet Skues lære.

The Moment of Trout!

Merknad: Denne villørreten stod i historiske Nuns Stream, ved Pudding Farm, hos Roy Darlington. Dette er i Abbotts Barton området ved Winchester, og er en del av River Itchens mange småkanaler der. Langs elva går det en kjent offentlig tursti (Nuns Walk), som er et stykke av en gammel pilgrimsled i fra Winchester til Canterbury. Deler av Nuns Stream er grunn og smal. Flere steder som en bekk å regne. Mye vegetasjon på kryss og tvers. Ørreten som lever der, er stort sett sky villfisk. Som gjør det ekstra spennende. De fleste av bildene nedenfor er i fra elveløpet rett ved siden, som er litt bredere og litt dypere. Men bare litt.