Julegaven

Årets julegave, fra Gunnhild og Kristian, var fiskekort i Hemsila. Gyldig for Kristian og meg, 13-14 juni 2026. Kortet var spesialdesignet av Gunnhild. Motivet var et lite kunstverk, og en gave i seg selv. Jeg skrev om det her på bloggen i januar. Da med bla annet følgende tekst:

«Ikke bare forteller kortet om hvor og når vi skal av gårde, men minner oss også om hva vi kan komme til å oppleve den 13-14 juni. Hjertebank utenpå fiskejakka. Stor ørret, stram line og dype stangbøy»

Jeg kan avsløre med en gang at det var slik det ble. Det viste seg at julegaven inneholdt det beste fiske vi kan huske vi har hatt i Hemsila, på mange mange år.

Turen hadde vi gledet oss til lenge. Egentlig siden julaften. Men vi startet virkelig å sikte oss inn på denne helgen i slutten av mai. For Kristian var det innledningen på sesongen. Han har fått barn, lille Live, og må prioritere hardt. Nå lengtet han etter å ta frem fluestanga - og ikke minst sove sammen-hengende en hel natt. Jeg gledet meg til en far-sønn helg i Hemsedal.

Så vi fulgte med på vannstanden, og 21 dagers varselet til Yr. Hver eneste dag. Ryddet i flueboksen. Hver eneste kveld. Alt så kanonbra ut. Alt var i rute. Helt til uka før. Da kom flommen, og meldingen om regn - hele helgen. Mye regn. Den var lei.

Men vi kunne ikke snu. Vi hadde gledet oss for mye. Så vi bestemte oss for å dra, uansett forhold. Gutten trengte jo søvn.

Fredag ettermiddag var vi derfor på plass ved Jugebenken. I den gode gamle Volvoen. Heldigvis hadde flommen gitt seg. Vannstanden var tilbake på normalen. Vannet klart og fint. Regn var det derimot fremdeles nok av. Det samme kunne vi vel ikke si om temperaturen. Åtte grader i luften, åtte grader i vannet. Det kalles norsk sommer, eller også drittvær.

Så det var bare å dra på seg to lag ull, tjukk-fleece, buff, vadeutstyr og vanntett fiskejakke. Som da også ble arbeidsklærne våre hele denne helgen.

Men drittværet kan også være fiskevær. Og det stemte godt.

Baetis klekker nemlig i slikt drittvær. Nå poppet de opp til overflaten, både fredag og lørdag. Det samme gjorde ørreten. Spesielt lørdag ettermiddag var det kjør. Head and tail og store gap - over alt. Vi hadde mange fisk å fiske på, og fikk flere av dem til å ta. Denne gangen var det ikke snakk om å skifte til små døgnfluer, men heller til litt større. De sugde i seg parashute, krok 14 og 16. For noen opplevelser.

Litt egendrama klarte vi også å skape. Et snøre som kilte seg fast i snella, akkurat da vi var i ferd med å lande en grom ørret. Jeg på på tryne ut i elva, ved et forsøk på å håve en fisk som Kristian hadde holdt på med i 10 minutter - på 7x spiss. Det gikk godt til slutt. Vi klarte å få både den og meg på land. Ørreten var på 1,7 kilo. Ny familierekord i Hemsila. En glad gutt. En våt far. Mens vi jublet, hoppet opp og ned, og klemte hverandre.

Regnet sildret ned og tærne hadde forlatt kroppen for lengst. Vi var i bobla, syv hele timer. Før vi rullet inn, og dro tilbake til leiligheten. Der ventet en varm dusj, og noen winerpølser å trekke.

På søndag våknet vi til lette skyer, litt sol og vind i fra nordvest. Etter to døgn med regn. En søndag som stort sett var blottet for både klekkinger og vak. Det var dødt, som i graven til far. Så vær forsiktig med hva du ønsker deg - av godvær. For godvær er ikke fiskevær. Verdt å huske på når det er uggent utenfor stuevinduet, og du lurer på om du orker å gå ut eller ikke. Som Per Tørmoen sa til meg en gang; du er vel ikke en godværsfisker, Henrik. Da går du i såfall glipp av mye moro. Det gjorde vi ikke denne helgen.

Det var en julegave som inneholdte «hjertebank utenpå fiskejakka, stor ørret, stram line og dype stangbøy». Og ikke minst en ordentlig hyggelig far-sønn weekend. Totalt fikk vi syv fine fisk å skrive hjem om: 1,7 - 1,3 - 1,1 - 0,9 - 0,8 - 0,6 - 0,6. I tillegg mistet vi fire. Men hva betyr vel det.

Opplevelsesgaver er de beste. Ingen tvil. Det kommer jeg til å ønske meg under treet også neste jul.

The Moment of Trout!