La den gå!

Noen ord og uttrykk er bare å adoptere så fort som mulig. Sagt i en sammenheng der betydningen blir så mye mer enn ordene i seg selv. Det er ikke ofte det skjer i mitt fluefiskeliv, men nå har det skjedd. 

Kasper er ett år og ti måneder. Vårt første barnebarn. Nå lærer han seg å snakke. Det er gøy. Han har mye på hjerte - om hva han trenger, føler og ikke minst tenker. Babler i vei - mer eller mindre forståelig. Han kan ikke så mange ord enda, men en del er det, og noen viktigere enn andre. 

Som for eksempel ørret. Han kan si ørret. Faktisk kan han si «stooor ørret». Han og jeg har nemlig sett på fiskefilmer på YouTube sammen. Der er ørretene store. Alltid. Det er vi helt enige om. Vi er også stadig vekk nedom fluepuben og ser på bildet av Svarta ørreten. Den som henger på veggen, malt av Jonas. Da snakker jeg mye om hvor fin den er. Han lytter begeistret - og avslutter hver gang vår gode samtale med; «stooor ørret». Kasper er en oppvakt liten gutt. Kanskje blir han fluefisker. Jeg skal i hver fall preppe så godt jeg kan.

I sommerferien tok vi derfor alle turen inn til Ossjøen på Dagali. På fisketur. Farfar ville vise han en ordentlig ørret - en som var i levende live. En han kunne kjenne på. Riktig nok var det en traktor og gravemaskin i full sving der inne, som han var mer opptatt av enn vak og fortomsvalg. Men en fisk sørget jeg for - på vårflue. En liten ørret som akkurat fikk plass i bøtten hans - godt under 100 gram.

Så vi fikk løsrevet han i fra det spennende gravearbeidet, og samlet oss rundt bøtten. Kaspers aller første møte med en ekte ørret.

«Se Kasper, skal vi ta den opp så du kan kjenne på den»? Jeg spurte forventningsfullt, og regnet med jubel tilbake.

Han kikket ned på den lille fisken. Tenkte litt. Det gikk noen sekunder. Så pekte han på vannet og sa;  «la den gå».

Du verden. Vi andre så på hverandre. Jo da, vi hadde hørt riktig; "la den gå". En hel setning, og med dyp mening. Dette var ingen «stooor ørret» - å ta med hjem eller lage film av. Så å gi den sin frihet tilbake, var det eneste rette - og heller ikke noe å vente med. Den hørte ikke til der nedi bøtta, og hadde det ikke bra. Det var lett å se. Kasper hadde tydeligvis lært og forstått mye om livet i naturen allerede. Ett år og ti måneder. Med sin egen definisjon av catch and release; La den gå - ikke noe å vente på. Spot on.

Rørt lot jeg den gå. Glad jeg hadde solbriller på. For en reflektert og omtenksom, bitte liten, fyr. Kanskje blir han fluefisker.