En liten gutt, en stor tanke

Vi fluefiskere har et spesielt ansvar. Det er å bidra til rekruttering av nye fluefiskere - inn i den fantastiske friluftsaktiviteten vi holder på med. Få flere til å elske denne naturopplevelsen. Hvis ikke dør aktiviteten ut, som i seg selv er synd. Men enda viktigere; jo flere som blir glad i fluefiske, jo flere blir glad i naturen. Forstår betyd-ningen av den, og se sammenhengene vi alle er en del av.

Det trenger vi mer av enn noen gang. Skape enda flere unge mennesker med en grunnholdning om vern og restaurering. En av de aller viktigste prioriteringene de kan gjøre for en bærekraftig utvikling av den verden de selv skal vokse opp i. Både eksistensielt og etisk.

I år som forrige sommer, tok vi med oss lille Kasper på fisketur. Vårt første barne-barn. To år - tre til høsten. Denne gangen gikk vi til Heinselva, på Hardangervidda. Farfar var ivrig. På å rekruttere. Det tok derfor ikke lang tid før Kasper fikk kjenne ørret på fluestanga, for første gang. Med litt hjelp landet han den også, i sin egen håv. Dermed var fjerde generasjon Lindblad introdusert til fluefisket. Farfar var stolt. Han litt mer avmålt. Kjente på den med fingeren, før han insisterte som i fjor; «la den gå». Den skulle få leve videre i elva.

I den samme elva der jeg holdt på for femti år siden, med min egen far. Tilbake på akkurat den samme plassen der vi hadde telt- og fisketurer med våre egne barn, på begynnelsen av 2000 tallet. Et sted der absolutt ingen ting var forandret. Samme gresssletta ved bredden, med den samme bålplassen. De samme luktene av fjellbjørk, myr og lyng - som jeg kunne huske det. Den samme vannføringen og buldringen i fra elva. Med småfugler og mygg i lufta. Der også ørreten var den samme. Hundrevis, og ganske små. Som kastet seg på tørrflua, med en gang den lander på overflaten. Nå var vi der igjen - med fjerde generasjon. Alt som før. Slikt er det mening i. En helt nydelig dag i fjellet.

Senere på kvelden, på hytta, snakket jeg med Kasper om hvor flink han hadde vært til å dra inn sin første ørret på fluestang. Få den i håven. Så gøy. Jeg fortsatte min myke tilnærming til rekrutteringen. Han lot seg heller ikke nå rive med, men bare så på meg, tenkte tydeligvis så det knaket, og sa til slutt; «farfar, ørreten blir ikke skadet!?». I et tonefall; det må du love, ellers er det ikke noe gøy. Du verden. Den satt.

Hvilke tanker som går igjennom hodet på den lille gutten, hvilke ord han kan - bare to år gammel. Han har jo allerede skjønt det aller viktigste. Å være opptatt av at fisken ikke lider nå den blir fanget. Det hører nemlig også med til historien at han stakk seg på fluekroken der oppe ved elva, så han begynte å blø og gråte. Fikk kjenne hvor vondt det kunne være. Heldigvis reddet et lite dinosaurusplaster dagen. 

Dette er nettopp noen av «catch and release» flere dilemmaer og spørsmål; Blir ørreten skadet? Føler den smerte? Burde vi egentlig holde på med det. Det opptar i vert fall lille Kasper. Det burde også oppta meg, litt oftere. Jeg skylder han et nyansert svar. Ikke sikkert han da blir fluefisker. Så jeg får vente litt det.

Kasper har allerede mye empati. Akkurat hva naturen trenger, og mange flere som han. Det er derfor jeg har trua på å ta med barn ut, så tidlig som mulig. La de kjenne på naturen, leke i den, få relasjoner til livet der, utvikle en glede og respekt for det. Det skaper et viktig verdisett som de vil ta med videre, i alle sammenhenger. Som igjen gir håp for denne verden. Om de blir fluefisker eller ikke, er kanskje ikke da så viktig. (Hmm.. hørte jeg meg selv si det?)

Vet ikke. For akkurat nå sitter jeg bare rørt tilbake og tenker på Kasper; «farfar, ørreten blir ikke skadet!?» En liten gutt, en stor tanke - om respekt for livet i naturen.

The Moment of Trout!