Livet i et nøtteskall

Elven strømmer sakte og lavmælt gjennom det frodige landskapet. Formidler en dyp stemning. Som poesi. Slik bare naturen kan uttrykke det. Kvelden er stille. I luften har noen døgnfluer kastet seg inn i pardans. En tango - med rytmiske lette bevegelser. Den lave sola gir scenen et gult varmt lys. Fremhever dybder og kontraster. Så spesielt. Jeg sitter på bredden, oppslukt. Tar det hele inn over meg - med sjelen.

Til jeg brått detter ut av det. Fullstendig. Faller bokstavlig talt av steinen jeg sitter på. Rett bortenfor meg ser jeg plutselig en ørret, som også er oppslukt av døgnfluene denne kvelden. Den avslører både hode og hale - og at den er godt voksen. Etterlater seg noen duvende bølger. Både en og to ganger. Du verden.

For hvis det er noe som skaper bedre stemning enn poesi, er det vak. I en sakte og lavmælt elv. Vak fra en grom ørret - head and tail. Da bråvåkner jeg. Kryper inn i en helt annen boble enn estetikkens verden. En boble der det er «mann mot fisk». Der den visuelle jakten på ørreten er i fokus. Klarer jeg å lure den. Klarer jeg å få den helt inn i håven. Vinner jeg kampen. Ikke noe annet er viktigere, der og da. Spenningen ved fluefiske. Jaktinstinktet mobiliseres - den primitive steinaldermannen i meg kommer frem. Må skaffe mat til flokken, vet du.

Helt til jeg holder ørreten i hånden. Et skinnende smykke - av gull. Da blir hard steinaldermann til myk plastelina. Jeg kysser jeg den på hode, og setter den pent ut igjen. I dyp respekt. Får meg ikke til å ta livet av noe så vakkert. For hvor sulten er egentlig flokken?

Slik er fluefiske. Ut og inn av stemninger. Opp og ned. Tilhørighet til naturen. Estetikk, poesi, tango, jakt, spenning, mestring og fortvilelse. Noen få ganger mat.

Det er selve livet. Livet i et nøtteskall. Trangt, men morsomt. Til tider altoppslukende. Har du først kommet inn i denne nøtta, kommer du deg ikke ut igjen. Jeg har jeg innfunnet meg med min skjebne for lenge siden. Men det er i det minste en fin nøtt å være i.

Tight Lines!