Når tråden ryker

Jeg hadde tatt en råsjans. Nå hang jeg der. I en tynn tråd. Fast til krefter jeg ikke hadde kjent før - som jeg definitivt ikke hadde kontroll på. Kunne ikke gjøre annet enn å slippe de løs, og håpe på det beste. Overlat til tilfeldighetene å bestemme. Med all den usikkerheten det innebar.

Som er veldig uvant for meg. Jeg liker å ta regien. Være forberedt. Ha tenkt igjennom alt på forhånd. For å styre utfallet. Noe jeg ikke var i nærheten av å gjøre i dette tilfellet. Jeg hang selvforskyldt i en tynn tynn tråd, som kunne ryke når som helst. Ingen tvil om at fallhøyden var stor.

Naturen bestemmer - gjør som den vil. Hvis den vil. Når du utfordrer den, må du være forberedt på å få juling. Har du ikke tatt dine forhåndsregler, kan det gjøre vondt.

Jeg hadde likevel tatt sjansen. Jeg kunne ha valgt annerledes. Kunne ha stoppet opp, tenkt meg om, og gjort nødvendige endringer. Redusert risikoen. Men gjorde det ikke. Selv om jeg innerst inne visste at det var risikabelt å gå rett på, med det lette utstyret jeg hadde. Jeg ble for gira. Adrenalinet druknet fornuften. Jeg var med ett i Lotto-tåka. Med kun gevinsten for øye.

Så jeg hadde kastet. Umiddelbart. På vaket. Som ikke var noe vanlig vak. Men en delfin i overflaten. Head and tail. Diiiger. I River Test.

Flua landet som den skulle - et par meter oppstrøms ringene på vannet. Fløt perfekt nedover. Helt til det digre hodet dukket opp igjen. Med åpent gap. Slukte min «spent spinner». Jeg ventet rolig - et par sekunder. Løftet stanga. Tilslaget satt. Bom fast. Dermed hang jeg der. Overlatt til krefter som jeg ikke hadde kjent på før. Det hele i en tynn tråd.

Først kom den rett i mot. Jeg sveivet som en gal. Så fikk den øye på meg, og stakk av gårde - så det skrek i Hardy snella. Fisken dro rett nedover elva. Jeg etter. Så opp igjen. Jeg fremdeles etter. Ingen mulighet til å stoppe den. Flat stang. Null kontroll. Vi holdt på slik en stund. Kanskje fem minutter. Den gjorde akkurat som den ville. Det var brutalt. Til slutt var delfinen av en ørret på vei under bunngresset på den andre siden. Slett ikke bra. Da bestemte jeg meg for å bremse den ned et hakk. Starte innflyvningen. Begynne å vise hvem som egentlig var sjefen. Få litt respekt tilbake.

Det var da det skjedde. Ping! Fortommen røk. Snøret kom susende forbi øret mitt. Nei, nei, nei. Fadesen var et faktum. Sjefen ubestridt. Respekten plassert. En gang for alle. Jeg hadde tapt.

Å fiske ørret i tre kilo klassen med 5x fortomspiss, er dumt. Jeg tok en råsjans. Selvfølgelig burde jeg ha gått opp en tykkelse, før jeg kastet på den. Jeg så jo at den var diiiger. Hadde hatt tid til å bytte. Men valgte den lettvinte løsningen - å bruke det som allerede var på snella. Happy go Lucky. Kok i toppen. Overlot min egen skjebne til fisken. Det skal ikke skje. Slik straffer seg.

Så da stod jeg altså der ved Upper Test, med en kort fortom og et tomt blikk. 

Fikk umiddelbar flash back til en lignende tabbe i 2010. Den gang fisket Eyvind, Kristian og jeg ved Divielva i Troms. Vi hadde observert to diiigre ørreter som beveget rolig seg langs bunnen i en stille kulp. To ubåter. Hver dag, i tre dager, prøvde vi å løfte dem med ulike tørrfluer. Uten hell. Den tredje dagen var jeg så frustrert at jeg satte på en Hare Ear Gold, og gikk dypt under vann. En av dem tok umiddelbart. Bare så synd at jeg heller ikke den gangen hadde tatt meg bryet med å skifte til en mer passende spiss. Beistet slo med hodet, jeg med stanga, og borte var både den og nymfa. Ville ha vært en rekordfisk. 

Jeg ser det for meg enda. Femten år etter. Det verste er at jeg tydeligvis ikke lærer. Til å grine av. Som jeg da også gjorde - denne ettermiddagen ved Test.

Det gjør vondt når du henger i tråden, og den ryker. Da faller du stygt. Får dine arr. Så du ikke skal glemme. På dette nivået er naturen nådeløs. 

The Moment of Trout!

Merknad: Vi besøkte kalkelvene i Sør England fra 28. mai til 1. juni i år. Som vanlig bodde vi i Stockbridge. På turen fisket vi i elvene Itchen, Avon og Test. Det var i Upper Test jeg bakset rundt med denne ørreten. Klokken var rundt seks på ettermiddagen. Jeg hadde gått opp til enden av elvestrekket vi hadde til rådighet. Der var det tidligere på dagen lite liv. Nå var det et spredt spinnerfall og noen interessante vak. Omtrent 23 grader i lufta, delvis overskyet, og litt vind. Utstyret jeg brukte var en Hardy 7.6 fot glassfiberstang #4, spent spinner krok 12, 5x fortomsspiss og en klassisk Hardy Bouglè snelle.