Når Isfuglen er død

Isfuglen er vakker. Den er vel utbredt i Europa. I Norge er det kun noen 10 talls. Ett par hekker i Sandvika - noen kilometer fra der en del av oss bor. Eldar Hauge; dyktig fotograf, natur- og fiskevenn, har vært der og foreviget den i 2017. Isfuglen. Fuglen og bildet som gjorde noe med meg. Som fikk meg til å tenke.

For meg er Isfuglen blitt et mesterlig symbol på naturen - vakker og sårbar. Vakker som alt liv og sammenhenger vi finner i uberørt natur. Samtidig sårbar overfor menneskenes påvirkning - menneskenes ødeleggelse av naturens perfekte balanse. Menneskenes higen etter mer - etter fremskritt. Vår ubegrensede uttak av naturressurser og nedbygging av arealer - for å øke vår velferd. Vi vil ha mer, og da må vi jo ta mer - av ressursene på jorda. Nå har vi begynt å pakke forbruket inn i grønt papir. Det er vel og bra. Men vi fortsetter å ta ut så mye mer enn tålegrensen tillater, at det er stor sannsynlighet for at denne Isfuglen snart ikke blir å se. Som så mange andre småfugler.

Vi mennesker er utstyrt med en unik evne til å skape og erobre. Skape sivilisasjoner, teknologiske nyvinninger, forbedring for oss selv, det gode liv - i vert fall for de av oss som er privilegerte. Vi er ekstremt innovative, praktiske og målorientert. Vi er dyktige. Ikke bare så vi overlever som art, men også så vi kan være frie til å gjøre, tenke og uttrykke oss som vi vil. Bli rike og være uavhengige. Samtidig som vi drives av annerkjennelse for vår suksess, gjennom hva vi har klart å skape av posisjon, gods og gull. Skaperevnen er grunnleggende egenskap i mennesket. Derfor tar vi for oss - så godt vi kan - av alt. Vi hamstrer. Mer og mer. Endra raskere. Jeg er den første til å måtte svare for meg selv.

Men vi mennesker er også den arten her på jorden som er utstyrt med et rikt språk, moral, empati og emosjoner. Vi mener selv at vi er unike moralske vesner. Mennesket avgjør hva som er rett og galt. Ivaretar rettferdighet og verner om livet. Følelsene våre er knyttet til relasjoner og estetikk. Å oppleve kjærlighet og gi omsorg. Føle på det vakre i musikk, litteratur, kunst og arkitektur. Det øker verdien av å leve - langt utover det å kun overleve. Det er egenskaper som gjør oss menneskelig - unike vesner. Vi vokser på relasjonen til skjønnhet og andre mennesker. Vi vokser på å verne om livet rundt oss. Det gjør oss forskjellige fra annet liv på jorden. Å sørge for praktisk overlevelse er et minimum. Foredling av mennesket ligger i relasjoner, språk og estetikk.

Så hvis det er en del av det å være menneske, så bør vi være opptatt å verne om livet. Livet i naturen. Den uberørte naturen - kanskje det mest imponerende og vakreste av alt som finnes. Så vidt vi vet er dette livet på planeten vår helt unikt - i vert fall i vår egen enorme galakse. Alt annet vi kjenner er dødt. Vi har derfor et spesielt ansvar å verne om det. Det er ikke noen andre som gjør det. Å ødelegge livet rundt oss for egen praktiske vinning, gir lite verdighet til menneskeheten. Tilfredsstillelse av egeninteresse er vårt laveste eksistensielle nivå. Vi bør kunne forventer mer enn som så.

Hovedargumentet for ikke å utslette flere dyrearter og enda mer liv i naturen enn vi allerede har gjort, kan selvfølgelig være av praktisk grunner - unngå utslettelse for å sikre vår egen eksistens og for at vi skal kunne fortsette å høste av ressursene i fremtiden. Vi trenger varige naturressurser og sunne økosystemtjenestene. Det sikrer drikkbart vann, pollinering, ren luft og medisiner også i fremtiden. Det sikrer oss også batterier til iPhone, elbiler på veiene og elektrifisering av oljesektoren. Det er derfor en praktisk rasjonell grunn for ikke å rasere naturen, inntil vi eventuelt kan erstatte mer av den med teknologi og dermed gjøre oss mer uavhengig av den. Men til det skjer er det viktig for oss å passe på det som er rundt oss så vi kan sikre fremtiden vår.

Men det finnes også en annen årsak enn den praktiske til ikke å utslette livet i naturen; det er moralsk feil. Det er feil å ødelegge livet rundt oss for egen vinning skyld. Vi kan ikke rasere det vakreste og mest sjeldne som er, skaperverket, for å skaffe oss mer penger, velferd og rettigheter. Vi kan bare ikke det. Det er umoralsk og trist. Det reduserer oss til en primitiv art, og jorda til et primitivt sted å eksistere. Å ødelegge naturen og økosystemene er det samme som å ikke bry oss om livet rundt oss - for det vakre - for rett og galt - for sammenhengen mellom alt liv. Når vi kun står igjen med det som er praktisk for oss selv - ja da har vi mistet en vesentlig del av vår menneskelighet - vår moral, verdighet og empati. Vi har redusert oss selv til noen lavtstående praktiske vesner. Vi eksisterer sikkert, eier en masse ting og kan fremdeles føre slekten videre. Men ikke mer enn det. Hvilken høyere mening gir det for mennesket?

For meg er Isfuglen blitt et symbol på det vakre i naturen, på den perfekte sammenheng mellom oss. Men også på sårbarheten overfor menneskenes uttak og forbruk. Vi klarer oss fint uten Isfuglen. Kanskje klarer vi oss til og med bedre uten Isfuglen - å slippe å ta hensyn til den - for da kan vi uten videre bygge enda mer sivilisasjon, industriområder eller energiproduksjon i de områdene den trenger for å overleve. Vi kan fortsette å utvide våre arealer for å dekke vårt økende materielle behov. Mange synes det er en riktig prioritering - de fleste velger å ikke mene for mye om det.

Men selv kan jeg ikke tenke meg en verden nedbygget og redusert til menneskets egen praktiske fordel; hvor det vakre er minimert og vi ikke lenger føler dårlig samvittighet for å ha utryddet mye av livet rundt oss. Det er moralsk falitt. Den dagen Isfuglen er død står jeg fattig tilbake. Som et primitivt praktisk vesen. Som har mistet mye av min menneskelighet - verdighet. Det ønsker jeg ikke. Derfor vil jeg prøve så godt jeg kan å hegne om Isfuglen og alt annet liv på jorden. For meg er det et helt grunnleggende verdivalg. Vi må stå opp for naturen nå, det haster.

Merknad: Innleggget er inspirert av en artikkel i Harvest Magazine - "den egentlige grunnen til å redde arter", skrevet av Økolog MacArthur Fellow. Han har et professorat ved Stony Brook University i New York.