Påsketradisjon i åpent vann
Fjellet, 1. april 2021: Det har blitt tradisjon å åpne sesongen for fluefisket i påsken. På fjellet. Isen har knapt nok sluppet taket langs land, det er kuldegrader om natten og vinden kan være ordentlig sur på dagtid. Likevel finner vi åpent vann langs elvebredder og innos. Spennende. Der har nemlig mars-solen varmet opp overflaten noen ekstra grader. Det er nok. Vi kan se de første steinfluene krype rundt i snøen, og klumsete falle ut i vannet og flyte nedover strømmen. Det vekker ørretene til live - etter en lang og mørk vinter. Det samme gjør vi. Vi hever alle blikket - mot lyset. Og ser etter fluer.
Denne skjærtorsdagen var ikke noe unntak. Kristian og jeg dro ned i dalen for å observere. Se om naturen var i ferd med å tine opp - om livet igjen var på vei tilbake - kommet seg ut av dvalen.
Og det var det - så vidt. Noen få steinfluer padlet hjelpeløse nedover den stilleflytende elven. Fossekallen fløy ivrig rundt ved bredden, og en mink dukket opp og ned etter svømmende bytte.
Og der - i de små krusningene i overflaten - der var det plutselig et vak. Årets aller første. «Woooow!» Pulsen økte - blodet bruset. «Kristian, vi må få rigget stanga. Fort. Nå skjer det»
Vi var klare på få minutter. Men det var dessverre vinden også. Den økte på - og slettet alt liv og håp. Vind så tidlig på året betyr full stopp og kaldt gufs. Da skjer det ingen ting på overflaten - ikke en flue å se. Da må du ned til bunnen - ned dit vi ikke ønsker å være i påsken. Påsketradisjonen er å ta ørret på overflaten, med tørrflue, ikke på dypet. Vinden - utvilsom vår verste fiende i april. Det var bare å sette seg til å vente.
Så da var det å finne frem termosen og kvick-lunchen - mens det blåste kaldt mellom ørene på oss. Det ble helt vinterdødt igjen. Livet er som en kommode - skuff på skuff.
Men ikke før vi vi hadde satt tennene i en stripe lunch - så løyet det - plutselig - et øyeblikk. Jeg spratt opp, strenet ut på iskanten med stanga, la ut snøret og flua der jeg hadde sett det vaket for ti minutter siden. Visste at jeg ikke hadde noe tid å miste. Vindpausen kunne vare veldig kort. Flua fikk et langsomt fint flyt nedover i kanalen - noen få meter. Pang! En seks hekto ørret gikk opp og tok flua - en fin steinflueimitasjon - en fin ørret. Årets første på tørt var dermed et faktum - 1. april på 800 moh. I tradisjon tro. Yesss!
Det er så vakkert. Det er så tilfredsstillende. Det er så morsomt. Årets første. Et sikkert tegn på at våren er på vei i fjellet. Sesongen er med det i gang. Tradisjonen ble holdt i hevd denne påsken også.
Dermed begynte vinden å ta tak på nytt. Nå ga den seg heller ikke. Vi begynte å fryse - pakket ned og dro tilbake til hytta. Der ventet vafler og kaffe i solveggen. Fint det også. En virkelig flott påskedag i fjellet.