Endelig portvin og fluer igjen
London, 3.- 5. nov. 2021
Heathrow flyplass, fredag 5. november. Ikke spesielt travelt. I Lufthansa Loungen er atmosfæren stille og avslapppende. Jeg har gitt meg selv veldig god reisetid i dag. På skjermen står det at det er enda en time før de annonserer gate`n til SK806. SAS maskinen som skal ta meg tilbake til Oslo. Etter to perfekte dager i London er det godt å ha litt god tid til å fordøye og bevare inntrykkene - og få mulighet til å skrive noe av det ned i bloggen mens det er ferskt i minne.
Denne gangen hadde vi nemlig ikke vært vanskelige å be - med å reise. Ut av landet. Morten og jeg. Jan og Terje hadde også vært ivrige, men måtte hive inn håndkleet i forrige uke. Etter nesten to år med pandemi, var dragningen mot Flyfishers Club og en Annual Dinner sterk. Det hadde vært usikkert lenge om vi fikk det til, men det ordnet seg. Endelig kunne vi dra - med tidlig morgenflyet fra Gardemoen til Heathrow på onsdag. Der gikk vi greit igjennom en enkel koronatest med to pinner opp i nesen, og var i Savile allerede halv tolv. Good to go.
Det var en merkedag for min egen del. Min aller første portvin i klubben som medlem. Tidligere glass har vært som gjest. Nå var jeg der med klubbslipset om halsen og nypussede sko. Det var definitivt noe helt spesielt å gå inn døren denne dagen - som medlem - slik pionerer som Halford, Skues, Senior og Coggeshall gjorde for ca 140 år siden. Stolt og beæret.
The Annual Dinner ble arrangert for 124 ganger siden etableringen av klubben i 1884. Fluefiskere må også ha mat. Som seg hør og bør, alltid med sort tvers-over "flue" og i stående rett, en skål for the Royal Family. The same procedure as every year, James. Ingen er som engelskmennene når det gjelder å holde på tradisjoner. Stilig og fin kveld - med mange god fiskesamtaler og vennlige folk.
I går torsdag hadde vi lunch med Roy Darlington og Stewart Newell. Det vi gledet oss mest til. De kom opp fra Winchester med tog bare for å treffe oss. Abbot Bartons to gjenlevende Patrons. Med hjerter som banker på utsiden av skjorta for elva og dens betydningsfulle historie. Fremdeles jobber de begge aktivt som "river keepers" på sitt strekke, holder elva i orden, selv om Roy nærmer seg åtti. Så fine folk. Som har opplevd utrolig mye spennende med og uten stang - og som mer enn gjerne deler med alle rundt seg.
Å være nedsenket i en dyp stol i klubben med et lite glass, lytte av disse to herrene mens pionerene på veggene nikker anerkjennende til alt de har å si, er stemningsfylt. Lett å bli ydmyk da - av å få være sammen med de som virkelig har gjort en innsats for utbredelsen av denne fine sporten vi driver med. Og samtidig mens du sitter der, få en invitasjon til å komme å fiske på Abbot når det måtte passe - verdens mest historiske og berømte fiskeplass. I takknemlighet - og tenker det passer når som helst.
Bare det å gå langs Londons gater og ta storbylivet innover seg igjen, var vi skjønt enige om var verdt en tur nå etter pandemiperioden. Stikke innom Red Lion for en Pint. Farlows - bare for å kikke. Smette inn døren på en «posh» sigarbutikk ved Piccadilly og kjøpe en håndrullet vintages cubaner - fra pionerenes tid. Og ta hvert vårt drag, fordi vi synes det var det eneste rette (for min del har ikke røyket siden 1986). Kan ikke bli bedre. Nå skal sigaren få ligge i Hardy-askebegeret i Lidenskapet, til minne om denne første turen til The Flyfishers som medlem - den 3. november 2021.
Dette har vært sjeldent fine dager og en verdig avslutning på årets fiskesesong. Morten og jeg oppsummerte det hele med en gin tonic i The American Bar på Savoy, og var skjønt enige om at det er mer ved fluefiske enn bare å få fisk. Og at det nå ikke må bli like lenge til nest gang vi er her - og da også med et besøk ned til kalkelvene.
I dag morges, fredag, skilte vi lag. Morten dro videre til Stockbridge og Roy. Jeg tok tidlig tog fra Paddington og opp hit til Heathrow. Nå sitter jeg å venter på at flyet igjen skal lette med kurs for Oslo - og ta meg ut av bobla. Dessverre har alt en slutt. Denne turen også. Slik er det nå bare.