Tiden

Hva er klokken? Klokken er tolv. Solen står på sitt høyeste. En ny dag er gitt oss.

Det er en fantastisk sommerdag - midt i juni. Varm og stille. Svalene flyr lavt over elven. Et par døgnfluer står høyreist på vannflaten. Jeg har den gode følelsen - der jeg sitter på en sten ved bredden og betrakter elven som langsomt flyter mot meg. Naturens livsåre - den som også strømmer igjennom meg. Som får meg til å føle at jeg er en del av et hele - et skaperverk. Der alt henger sammen med alt i en fint vevd mønster - i en gjensidig avhengighet. Her har jeg en egenverdi. En verdi som ikke er påklistret rolle, tittel, formue, mørk dress og lyseblå skjorte. En verdi strippet for staffasje.

Her ved bredden er det heller ingen ting som jager meg videre. Ikke noe jeg må innfri. Ingen penger jeg skal tjene. Ingen problemer å løse. Ingen folk som skal overbevises. Mobilen er i tillegg slått av. Jeg har droppet ut av hverdagen for en stund, og tar en innvendig pause. Her er tiden hos meg. Nå føler jeg på et øyeblikks frihet - ro og masse glede.

Vi lever i tiden. Tiden er suveren. I løpet av ett døgn blir alt 24 timer eldre. Likt for alle. Men på veien fremover kan tiden enten være en venn eller en motstander. Det velger jeg selv. En venn når jeg bryter hverdagens rutiner og gjør ting som gir mening. Da går tiden sammen med meg. Langsomt. Gir meg mulighet til å fylle den med gledesøyeblikk, og legge merke til det. Derimot er den en motstander når jeg jager etter mer, og hele tiden planlegger neste trekk. Ute av syne, ute av sinn, drar den meg avgårde i rasende fart - mens dagene bare forsvinner. Da strekker den ikke til.

Og det ligger dypt nedarvet i vår kultur å skulle "jage" etter mer, rekke mer - kalt verdiskapning. Verdiskapning er bærebjelken i vårt samfunn, og fordrer at vi bruker tiden vår på å øke inntektene, effektivisere hverdagen og bidra til vekst - vekst i BNP. For vekst skaper arbeidsplasser, vekst gir oss mulighet til å kjøpe enda mer av det vi har fra før. Vekst er utvikling, skatteinntekter og fremskritt - alle i jobb, alltid, full tid. Det er vår plikt å sørge for at samfunnets hamsterhjul går fortere og fortere, og øke velstanden for fler. Ta ansvar - ikke sløse bort tiden med å sitte ved bredden - mens elven renner forbi. Da skaper du ingen verdens ting. Det er bortkastet for det samfunnet du skal tjene. For tid er penger, og penger er målenheten på vår suksess her på jorden. Jag derfor etter mer - mens du enda kan.

Men er det slik jeg vil ha det? Er økt BNP meningen med livet mitt? Er stadig høyere fart det jeg virkelig ønsker meg - og hver dag jobbe imot klokka? Er det å bruke tiden vel? Skaper det verdi og livskvalitet for meg? Gjør det meg tilfreds? Jeg har nok av alt - bortsett fra tid. Hvorfor skal jeg da jage etter enda mer av alt annet enn det jeg egentlig trenger - god tid? Hva med å heller redusere forbruket, klare meg med mindre? Roe ned? Slutte å levere på ensidige markedsøkonomiske idealer og hypermateriell livstil? Bytte vekst mot mer langsom tid? Jeg slutter aldri å stille spørsmålene, og svarer for meg selv.

Mens jeg funderer på dette raser tiden avgårde. For hvert døgn som går, har jeg ett døgn mindre å finne ut av det på. Jeg har ingen garanti for hvor mange dager jeg har til rådighet. Heller ingen garanti for at de dagene som er meg tilmålt bringer lykke og glede. For jeg kan ikke ta for gitt at jeg i morgen har frihet, helse og trygghet til å bruke tiden min som jeg vil. Hver dag minner nyhetene og hjerteslagene meg på det. Jeg må derfor rett og slett skynde meg å gripe muligheten mens jeg har den. Være med venner og familie. Være på fjellet. Være i naturen, fiske med flue, kjenne på roen og gleden. Bryte med kjøret. Gjøre mer av det som gir mening for meg. Gjøre tiden til min følgesvenn. Skape min egen dag.

Og mens jeg sitter slik ved bredden, på en sten og tenker på tiden, går det opp en ørret rett foran meg. En fin en. Jeg griper fluestanga. Nå begynner det - klekkingene. Jeg har mange timer til rådighet for å drive med noe av det jeg liker aller best - tørrfluefiske i stilleflytende elv. Forsvinne inn i den berømte bobla, der tiden står stille.

Hele ettermiddagen vandrer jeg opp og ned langs elven i min egen verden, kaster på vak og lurer et par vakre skapninger. Nyter de sterke sanseintrykkene jeg får når jeg er ute slik. Kan ikke få nok av det. Merker nesten ikke at det blir kveld. Før himmelens skifter til rødt, og varsler om naturens forestående sceneskifte. Det har vært en fantastisk dag, akkurat slik jeg ønsker at den skal være. Øyeblikk med spenning. Øyeblikk med glede. Tilstede. Jeg føler meg heldig som kan oppleve det på den måten.

Så gjør jeg mitt siste kast og ruller inn snøret. Mørket er i ferd med å ta over. Det er tid for å gi seg - rigge ned og komme seg hjem. Samtidig som jeg tenker i takknemlighet; jeg er virkelig glad for at jeg tok meg tid, og skapte denne dagen til min egen.

Hva er nå klokken? Klokken er tolv. Det er midnatt. Solen har gått ned i vest. En ny dag er over.